 Noe av det som slo meg da jeg kom inn i en utstillingshall
var at alle de menneskene som var der. De gikk frem og tilbake
og pratet med hverandre, imens noen samlet seg ved de
forskjellige ringene og så på hverandres hunder. Vi skulle til
en spesiell ring, der vi så de vi kjente stå. I begynnelsen
var vi bare med de vi kjente, men etter hvert begynte jeg å
legge merke til de andre. Jeg gikk fra ring til ring, og så på
de som var der. De stod og stelte hundene sine, pratet sammen,
diskuterte og gestikulerte.
Først betraktet jeg dem på avstand. Det var åpenbart at de
var levende opptatt av hverandre
 og
hverandres hunder. De satte seg ned og klappet hverandres
hunder, og pratet med dyret. For meg så det ut som om de var
mest opptatt av hverandre, men når jeg kom bort, var jeg
velkommen til å være med. Jeg fikk altså min første opplevelse
av den positive innstillingen hundeeiere har til andre
hundeeiere. Her satt rådene løst, og jeg følte det som om jeg
var kommet blant venner. De viste gladelig frem sine hunder, og
stilte med stolthet opp som fotoobjekter. Så utvekslet vi
webadresser, og noen av dem har jeg stadig kontakt med.
Utstilingen ble altså en kontaktflate mot hundemiljøet, et
sted der jeg kunne lære eiere av hunder av mange raser å kjenne. |
